Løkkeveien: La oss starte med en anekdote. Historien vil ha det til at byantikvar Hanne Windsholt var i et bryllup her i Stavanger der et tysk par giftet seg, og der det var mange tilreisende tyske gjester.
Utpå kvelden falt hun i snakk med en fyr som viste seg å være arkitekt. Da han skjønte at Hanne jobbet med gamle hus, ble han alvorlig og tilsynelatende litt ille berørt.
– Ja ... jeg var i Stavanger sentrum i går, sa han med et lite sukk.
– Jaha, sa Hanne.
– Ja, det er jo veldig beklagelig, fortsatte han. Jeg visste ikke at Stavanger ble så hardt bombet under krigen.
Hanne lo. – Du kan ta det helt rolig, vi har selv stått for all ødeleggelsen etter krigen, sa Hanne.
Tyskeren så med vantro på byantikvaren og sa:
– But why!?
Nå har vår bydel igjen tatt et trist farvel. St. Franciskus Hospital er kjørt på dynga. Gravemaskinene har spist opp nok et bygg. Det ikoniske sykehusbygget, som i generasjoner har fungert som et trygt visuelt og historisk anker i bydelen vår, finnes nå bare i historiebøkene.
Mange av bydelens innbyggere har et personlig forhold til bygget. Bygget ga gaten særpreg og minnet oss om en tid der estetikk og varighet gikk hånd i hånd.
Til tross for lokalt engasjement og sterke ønsker om bevaring eller transformasjon, har vi igjen latt det moderne utbyggingspresset få siste ordet. Der det før sto et bygg med sjel og arkitektonisk egenart, skal det nå reise seg nok et moderne kompleks dominert av glass og betong.
Mange spør seg om bydelen vår mister noe av sitt hjerte i denne prosessen. Det sterile og strømlinjeformede uttrykket som preger dagens nybygg, kan sjeldent erstatte den varme atmosfæren og den historiske forankringen et slikt ikonisk bygg representerer.
For mange vil St. Franciskus Hospital vil bli dypt savnet i gatebildet. Rivingen etterlater seg et tomrom som ikke så lett lar seg fylle av kalde fasader – uansett hvor tidsriktige de måtte være.
