GAMLE STAVANGER: Langs husveggene i Gamle Stavanger smyger en arkitektstudent seg stille fra hus til hus. Hun er bevæpnet med en sylskarp kniv. Hun skraper bort lag etter lag med maling. Veldig gammel maling. Og for hvert lag hun avdekker, er hun med på å knuse en myte. 

Thea Sola er helt i sluttfasen av arkitektstudiene ved NTNU i Trondheim. Gamle trehus er hun godt vant med. Hun vokste opp i trehusbyen, nærmere bestemt på Våland. Vi møter henne i kafeen til hermetikkmuseet, midt i Gamle Stavanger.

Ekte vålandsjente 
– Huset jeg vokste opp i, Johan Thorsens gate 25 på Våland, var lett å finne. Jeg sa bare til venner at jeg bodde i det røde huset, sier hun og ler. Da min far kjøpte huset, skrapte han seg tilbake og fant den opprinnelige fargen. Dermed ble huset malt fra hvitt til rødt, som var den opprinnelige fargen.

Hva var typiske farger?
– Jeg har alltid hatt stor interessen for bygningsvern og gamle hus, innrømmer hun. Så da jeg i fjor sommer skulle finne et tema for masteroppgaven min, tenke jeg på hvordan det var å vokse opp i Trehusbyen. Jeg husket at de av vennene mine som bodde på Hinna, alltid sa det var så vanskelig å finne fram på Våland. Alt var så likt! Hvite hus på rekke og rad.

– I Trondheim som i andre byer har de sin egen fargepallett, sier Thea. Men Stavanger? Hva var de typiske fargene  her?

Dermed hadde hun klar en problemstilling for sin masteroppgave! Hun håpte svaret skulle være noe annet enn hvitt. Og for å finne ut av det måtte hun bokstavelig talt grave litt.  Vi beveger oss ut av kafeen og går langs de klassiste husene i Gamle Stavanger.

Et fattig arbeiderstrøk
– De eldste husene her er jo fra 1700-tallet, forklarer Thea. På den tiden var det kun blyhvitt som fantes, og det var en dyr maling. Gamle Stavanger var jo lenge et arbeiderstrøk og få hadde penger til hvitt. Så min antagelse var at her må det jo ha vært masse farger. Og disse fargene ville det være spor av på gammelt tømmer og kledning. Og det finnes det ganske mye av i Gamle Stavanger.

– Helt i starten av arbeidet mitt gikk jeg noen runder selv for å se hva som kunne være gammel kledning, sier Thea. Senere fikk jeg med meg byantikvaren for å finne brukbare vegger å skrape litt på.

Med det som underlag tok hun kontakt med eierne og spurt om tillatelse til å skrape.

På vår tur mellom husene treffer vi én av beboerne, Elaine Møller. Hun eier ett av de gamle husene Thea jobber på. Nede i kjelleren sin har hun funnet et gammelt vindu som hun gjerne vi vise til Thea. Vinduet har fremdeles sin opprinnelige grønnfarge.

På veggen til Møllers hus finner vi spor av Theas møysommelige arbeid. Her har hun rammet inn et lite område på om lag 1 x 10 centimeter.

– Jeg skraper forsiktig av ett lag av gangen med denne, sier hun og plukker fram en liten kniv fra lommen. 

Med den har hun avdekket farge etter farge. Og de er langt fra den hvitfargen huset har i dag. 

Thea mener at hvis vi kunne knipse med fingrene og få alle husene tilbake til rundt 1820, da ville Gamle Stavanger nesten bli en ny fargegate i byen. Masse nyanser av grønt, gult og rødt.

Gentrifisering 

Thea tar opp begrepet gentrifisering.
– Gentrifisering bekriver et fysisk, sosialt, økonomisk og kulturelt fenomen i store byer, forklarer Thea. Det innebærer at arbeiderklassestrøk, gjerne nær sentrum, blir forvandlet til bydeler for de mer velstående. Den opprinnelige befolkningen forsvinner, bl.a. på grunn av økende boligpriser. Standarden heves, det blir hipt og de originale beboerne skvises ut. Begrepet gentrifisering ble første gang brukt av sosiologen Ruth Glass i 1964, for å beskrive en slik prosess i London.

– Det som har skjedd i Pedersgata er en slags gentrifisering, sier Thea. 

– Folk har vært veldig interessert i å vite hvilke farger husene deres har vært historisk, sier Thea. Men hun er usikker på om de har tenkt å tilbakeføre husene til én av de gamle fargene.

Reguleringsbestemmelsen
Og det bringer oss inn på den gamle regul­­erings­­be­stemm­elsen som gjelder for Gamle Stavanger. Der står nemlig at: “... bygningene skal fortrinnsvis være kvite.» Videre står det at “valg av andre utvendige farger enn kvit krever tillatelse av bygningsrådet.»

Dette virker litt underlig. Meningen med disse bestemmelsene var å bevare den kulturhistoriske og antikvariske bebyggelsen. Men det Thea finner ut, er jo at hvitt neppe har vært en vanlig farge i Gamle Stavanger fra starten av.

– Det er synd hvis historien vi forteller er at her er alt hvitt, men så er det bare en hvit løgn, sier Thea og gir oss en lissepasning til overskriften på denne artikkelen. Når folk skal selge, maler de det gjerne hvitt. Det er trygt og safe. I gamle Stavanger er det kanskje en frykt for å skille seg ut, og det hjelper jo ikke at reguleringsbestemmelsene tydeligvis vil at folk velger hvitt. Litt synd, for utsiden av huset er jo de innvendige veggene i byrommet.

– Jeg vet ikke om jeg vil jobbe spesielt med farger når jeg er ferdig arkitekt. Men det er en kunnskap jeg ønsker å dele, sier Thea og fortsetter med sin forsiktige skraping

Reguleringsplan for Gamle Stavanger
Gamle Stavanger er underlagt en egen reguleringsplan, opprinnelige stadfestet av Fylkesmannen 23.09.1974. Den ble sist korrigert i 1990 og stadfestet av Stavanger bystyre.

I § 5 står det at “Bygningene skal fortrinnsvis være kvite. Utvendige dører med belisting og grunnmurer kan gis annen farge.”

I § 2 nevnes arbeid som krever tillatelse av bygningsrådet:

utskifting av utvendige materialer (kledning, listverk, dører, vinduer, taktekking, takrenner, pipe)

oppsetting av skilt, reklameinnretninger o.l.

utebelysning og antenner

valg av andre utvendige farger enn kvit

oppføring, endring og fjerning av utvendig trapp, forstøtningsmur og innhegning.

Formålet med reguleringsplanen er å bevare den kulturhistorisk og antikvariske verdifulle bebyggelse og områdets særpregede miljø. Men når svært få av husene opprinnelig var hvite, er det ikke da litt rart at man må spørre bygningsrådet hvis man ønsker en annen farge en hvit?