Hun har spilt streng lærerinne i Barneteateret, voktet innsatte i fengsel og har en en liten tå plantet i Arbeiderpartiet. Møt Eiganes-jenta Cille Ihle – Høyres egen fargeklatt som heller vil drive med bystyre enn å hekle luer.

Det er ikke noe navn!

Beskjeden fra presten i Domkirken i 1971 var krystallklar. Foreldrene fikk strengt nei til å døpe datteren Cille. Dermed ble det Cecilie på papiret. Det offisielle navnet ble imidlertid kun tatt i bruk av faren én eneste gang. Det var Cilles far – den legendariske og tidvis en smul temperamentsfull Kongsgård-rektor Ole-Kristoffer Ihle – oppdaget at datteren hadde veltet et helt malingsspann i kjelleren.

For 15 år siden tok hun endelig affære, skar igjennom byråkratiet, og i dag står det bare Cille i passet.

Nå sitter hun i en hagestol og smiler om kapp med solen, mens vi gumler i oss nydelige jordbær hun har drasset med seg fra Helgø. Praten går uvanlig lett. Det er kanskje ikke så rart, for Cille er over gjenomsnittet glad i folk.

Fra oransje parykk til fengselsmurer

Cille er flasket opp på ekte Stavanger-
sentrumskultur. Med en far på Kongsgård og en mor som jobbet i Kirke­gaten hos Erling Torgersen & Sønner Bokhandel, lå kjærligheten til byen i blodet fra start.

At hun i dag trives i det politiske rampelyset, skyldes nok en tidlig debut på de skrå bredder. I ti år var hun nemlig fast inventar i Barneteateret.

– Jeg spilte blant annet lærerinden i Pippi Langstrømpe, der jeg sto oppå kateteret og sang. Ville greier! ler hun.

Da hun ble vraket under audition til hovedrollen i Annie, tok hun saken i egne hender. Hun marsjerte rett ned på Birkemo, kjøpte en skrikende oransje parykk, og ble med å sette opp en egen Annie-forestilling på Våland skole.

Siden den gang har Cille jaktet spenning. Hun drømte lenge om å bli politi, men endte i stedet opp med statsvitenskap i Molde og på Fengselsskolen i Oslo. Å jobbe bak murene ga mersmak for en som liker å komme under huden på folk.

– Den siden av samfunnet var helt ukjent for meg, men det var utrolig spennende å møte mennesker som gjorde opp for seg, forteller hun.

En lyseblå rebell?

I dag kanaliseres det brennende samfunnsengasjementet gjennom politikken, en interesse hun arvet fra faren som satt som vararepresentant på Stortinget på slutten av 70-tallet. Men Cille er ingen A4-politiker som blindt følger partiboka.

– Hvis du sier at jeg har en liten lilletå inn i Arbeiderpartiet, så er jeg nok enig i det, innrømmer hun uærbødig.

Hun erklærer seg som sosialdemokrat og en varm forsvarer av fellesskolen og mener motsetningene mellom de store partiene ofte er oppskrytt.

– Forskjellen mellom Høyre og Ap er nok mest på utsiden. I realpolitikken er vi veldig ofte enige, hevder hun, og legger til at byen har alt å tjene på samarbeid mellom de to partiene.

Hun er heller ikke redd for å si høyt hva hun mener om byutviklingen. Da Mediebyen på Nytorget sto ferdig, tok hun bladet fra munnen og var skjønt enig med Arkitekturopprøret: – Det ser ut som et teknisk anlegg til en flyplass. Det virker kjipt, rett og slett, uttalte hun til Aftenbladet.

Kontrollert kaos på Tastaveden

Når hun ikke krangler om arkitektur, leder UKIS (utvalg for kultur, idrett og samfunnsdialog) eller sitter i bystyresalen, jobber Cille som miljøterapeut på Tastaveden skole. En jobb der ingen dager er like, noe som passer henne perfekt.

– Jeg har verdens kjekkeste kollegaer. Jeg blir faktisk ganske rolig av at ting er litt uforutsigbart. Jeg takler stress og kriser godt, sier hun.

Selvtilliten er det ingenting i veien med – hun vet hun er en god politiker – men nervene dukker likevel opp hver gang hun går opp på bystyrets talerstol.

Det som også kan gi henne en smule høypuls, er tanken på fremtidige valg. Hun er inne i sin tredje periode som folkevalgt og legger ikke skjul på at hun aldri kan være helt sikker. 

– Tenk om jeg ikke blir valgt neste gang? Tenk om velgerne gir meg sparken? Da må jeg jo begynne å hekle luer, sier hun ler høyt.

Oslo?

Barna har fløyet redet og etablert seg i Oslo, og selv om Cille innrømmer at hun gleder seg til å bli bestemor, understreker hun kjapt at hun føler seg altfor ung til akkurat den tittelen. Eksmannen er flyttet til Oslo han også, så ungene har mer familie i hovedstaden enn her i Stavanger. Men til tross for at hovedstaden lokker i det fjerne en gang i fremtiden, beroliger hun bydelsavisens lesere:

– Jeg elsker Stavanger. Det er her jeg skal være i mange, mange år til!

Det er bare å puste lettet ut for Siddisene. For så lenge Cille sitter i bystyret, blir det garantert verken kjedelig arkitektur eller heklede luer med det første.

OM Cille:

Vokst opp: Eiganes.

Bor nå: Eiganes.

Jobber som: Miljøterapeut.

Hvorfor Høyre? Jeg elsker Stavanger og ville være med å påvirke.

Hjertesaker: Byutvikling. Menneskene i byen. Kultur.