VÅLAND: Lagårdsveien var en gang en paradegate for byens elite. Store staselige trevillaer hadde hager ned mot jernbanen og Hillevågsvatnet. Direktørhusene til hermetikkbaronene Braadland og Bjelland var i klasse med villaene på Eiganes. Det var representasjon og prestisje – hager, drivhus og selskapslokaler.
Bjart Sterner Berge Men så kom etterkrigstiden. Stavanger vokste eksplosivt, hermetikkindustrien fikk nye utfordringer, og eiendomsutviklere oppdaget at de store hagene i Lagårdsveien var et eldorado for utbyggere. På drøye 25 år, fra midten av 1950-tallet til slutten av 1970-tallet, ble villa etter villa solgt, revet og erstattet med forretnings-, administrasjonsbygg og hoteller. Gatebildet gikk fra herskapelig til nedslitt. Mange av de nye byggene eldes dårlig, og Lagårdsveien fikk nesten rykte som «slumgate». Stikk i strid med hvordan gaten hadde vært kjent en generasjon tidligere. Jeg vokste opp i et hvitt hus på Lagårdsveien, med store vinduer ut mot gaten. Fra stuen kunne vi se skrått over på tomten der KNA-hotellet senere ble bygget. Der var det et kråkeslott av et hus, tidligere et bolighus, nå et lager, men fremdeles med en fornemhet i de fint formede gavlene. Rett ved siden av, til venstre, lå villaene til hermetikkdirektørene Braadland og Bjelland, med store vakre hager. Hus som ikke sto tilbake for Breidablikk. Staselige, selvbevisste, i byens paradegate. Hovedutsikten fra stuevinduene våre var det vakre Braadland-huset.
Så kom utbyggerne. To store hus og hager ble tomt for byens nye flotte brannstasjon.
Den neste eiendomsutviklingen kom nokså rett over gaten for oss. Byen måtte jo ha et nytt hotell også! Prosjektet «Hotell Ocean» i Lagårdsveien 61 startet i 1956. Vi leste om det i avisene.
Først var det stillhet, så rivning, sprengning og støy. Kråkeslottet på andre siden av gaten måtte vike for hotellet. Min søster og jeg fulgte arbeidet fra vinduene i stuen vår. En sirene varslet neste sprengning. Mor vred hendene når dynamitten fikk hele nabolaget til å riste. Hun sa hun kjente det i gulvplankene. Far slo av en latter, tente en sigarett og mente det ikke var så farlig. Men jeg skjønte at også han var urolig.
Så, en dag kom et smell som var annerledes. Det klirret i glass og en vind rev gjennom stuen. Midt på teppet lå det en grå stein omgitt av glass-splinter. Den hadde fløyet tvers over gaten og rett gjennom et av de store stuevinduet og lå nå på teppet i salongen. Vi sto rundt den som om det var en meteoritt, et stykke fremtid som brøt seg brutalt inn i nåtiden.
Far tok på seg frakken og gikk over gaten for å melde fra, men arbeidsfolkene lo og ristet på hodet. Det var helt umulig at det kunne være deres stein. Men han kom tilbake med tre motstrebende karer med leirete støvler. De trampet rett inn, opp trappen, over mors tepper, uten å nøle, uten å ta av seg på beina. Mor ble stående urørlig, hvit i ansiktet. Mennene betraktet hullet i vinduet, steinen på gulvet, og skrev motstrebende på en lapp de ga til far, der de innrømmet at steinen var deres og med navn og nummer på forsikringsselskapet deres. Så tok de med seg steinen sin og gikk igjen. Men fotsporene deres var fremdeles der. Opp og ned den teppebelagte trappen og inn og ut av stuen. Neste dag kom glassmesteren. Vinduet ble nytt, men teppene og gulvene måtte mor selv støvsuge, skrubbe og vaske. Lukten av leire og steinstøv støv ble likevel værende.
