EIGANES: Trehusbyen er Europas ­største sammen­hengende trehusbebyggelse. Den er én av de stolteste delene av Stavangers historie, og store deler av denne kultur­arven ­ligger i Eiganes og Våland bydel. Og få har betydd mer for tre­hus­byens beskyttelse enn Elsa og Per Grimnes. 

– Vi har en regel om at vi alltid inkluderer minst én ingrediens fra hagen i middagene våre, forteller Per, i det jeg møter dem i vakker vintersol i hagen foran huset i Torfæus gate på Eiganes, eller Ledaal Vest.

Her har Elsa og Per Grimnes bodd i snart 60 år. Helt siden de kom som innflyttere til Stavanger i 1968 har de stortrivdes på Eiganes. Sammen har de jobbet og vært engasjert i vern, byutvikling, arkitektur og gode bomiljø. De har en stor del av æren for at Stavanger har en plan for Trehusbyen. I hagen sin dyrker de mye forskjellig frukt og grønnsaker. Det aller meste havner på bordet, til glede for familie og venner.

Et stille Stavanger
Elsa og Per traff hverandre som arkitektstudenter på NTH i Trondheim på 1960-tallet. Hun en byjente fra Reykjavik, han en bondegutt fra Lillesand. I Stavanger jobbet Per som arkitekt med mange ulike prosjekter, bl.a. utbyggingen av Tjensvoll. Elsa jobbet i Stavanger kommune, Byplankontoret, og hadde blant annet Stokka bydel som sitt ansvarsområde. Hun jobbet også med verneplanen for ABC-kvartalet.

– Første gang vi hadde barnevakt skulle Per og jeg ut og spise middag. Det var kun ett alternativ: Atlantic. Vi hadde hele spisesalen for oss selv, sier Elsa lattermildt og tenker på hvor stille det var i Stavanger før oljå kom. De husker begge at de sent en kveld i 1969 hørte på radioen at Norge hadde funnet olje i Nordsjøen.

I 1968 flyttet de inn i huset i Torfæus gate. Her vokste deres tre døtre opp, to av dem kopierte foreldrene og ble arkitekter. Hele familien samles fortsatt ofte i huset med en flokk av barn og barnebarn.

– Vi er de eldste i gaten nå, vi må nok være det, mener Per. Flere av deres gamle venner og naboer har for lengst valgt et liv i leilighet, men Elsa og Per elsker livet med hus og hage. Og de steller det nennsomt.

– Huset har tjent oss godt i snart 60 år, sier Elsa og legger til at huset er i veldig god stand selv om de aldri har kastet seg på noen store oppussingsbølger. Kan det være fordi hus ble bygget for å vare lengre før i tiden?

Etablerte beboer­foreningen Ledaal Vest
De etablerte tidlig en beboerforening for Ledaal Vest i et godt lag med flere andre gode naboer. På agendaen sto trafikksikkerhet i en tid da bilene kjørte over alt. De fikk innført gjennomkjøring forbudt, soneparkering og det ble tryggere og triveligere for alle. I beboerforeningen ble det holdt utallige samlinger, gatefester og de hadde sin egen avis. På 80-tallet ga de ut en bok med tittelen Ledaal Vest, og dette ble med på å bevisstgjøre byens innbyggere på trehusbebyggelsens store verdi. De fikk god støtte fra kommunen og mye godt engasjement blant de fleste de møtte på. Sammen med naboene på Eiganes og kommunen fikk de på slutten av 1980-årene politikerne til å vedta egen verneplan for Ledaal Vest. Dette ble på mange måter forløperen til verneplanen for «Trehusbyen».

«Riv raben»
Da de to slo seg ned i Stavanger, hadde kommunen store saneringsplaner for mye av trehusbebyggelsen. Store deler av Vestre platå og Storhaug skulle erstattes med moderne blokkbebyggelse. På 1950-tallet hadde Einar Hedén vekket nok bevissthet rundt verdien av dagens Gamle Stavanger, til at bystyret med én stemmes overvekt reddet 127 hus fra å bli revet.

På 1970-tallet ble det bygget én høyblokk på Løkkeveien og én i Pedersgata. Disse vekket byens bevissthet såpass at det stoppet der. Planene var nemlig mange flere blokker. Flere av byens politikere ville «rive raben». De samme holdningene Hedén hadde slåss mot, var det Elsa og Per også sto i bresjen for å omvende.

– Trehusbebyggelsen har sjarm, sjel og er byens identitet, sier Per. Sammen med mange andre merket de en økende bevissthet rundt det unike med Stavangers store trehusbebyggelse. Et større nordisk universitetsprosjekt satte både Stavanger og Røros på kartet over unik bebyggelse. Folk våknet og utover 1970- og 80-årene ble det etablert mange velforeninger og beboerforeninger. De hadde en felles overbygning kaldt «Vårt Stavanger», der både Per og Elsa var aktive. Det ble et folkeopprør og det ble arrangert folkemøter. Dette fikk flere politikere til å snu, saneringsplanene bremset opp.

Verneplanen vedtas
Per gikk etter hvert over til kommunen og jobbet i mange år med kommuneplanen. Elsa var i 15 år byantikvar i Stavanger. Og det var i deres periode at verneplanen «Trehusbyen» endelig ble vedtatt i 1995. Over 8000 trehus inngår i Trehusbyen, og det er et felles sett med regler og retningslinjer som her gjelder. Gjennom sitt virke har de bidratt til at planen ble helhetlig og tar for seg mange viktige detaljer, alt som er med på å sikre vern og utvikling, bygninger, materialvalg, hage og omgivelser. Elsa og Per vet mye om hva som gjør nabolag trivelige. Mye er det fysiske som bygninger, veier, uteområder og grøntanlegg. Men mye handler også om å engasjere seg i nabolaget.

«Vern gjennom bruk»
Som byantikvar var Elsas motto «Vern gjennom bruk». Man må ha respekt for det som var her først, og man kan fint tilpasse nytt til det eksisterende uten at det historiske raseres. Som byantikvar handlet det mye om å bygge opp en forståelse for å behandle enhver bygning varsomt, tilsvarende med gateløp, hager og grøntområder.

– Man skal oppføre seg pent i forhold til eksisterende bebyggelse, sier Elsa. Hun vet hva hun snakker om. I sin tid ble det bygget mye nytt tett på sentrum og i Trehusbyen. Noe vellykket og noe som ikke ble så vellykket. Men hun vil ikke henge ut for mange enkeltbygninger. Som pensjonister har de begge vært engasjert i BULL, Byutviklingens lange linjer, hvor de har engasjert seg i ulike aktuelle byutviklingssaker. Per ga i 2020 ut boken Eiganesveien sammen med Hild Sørby, hvor de tar for seg historien til denne unike alleen og den rikholdige arkitekturen i området. Og det var vanntrykket som krevdes til Stavanger sykehus som muliggjorde utbyggingen fra Ledaal og vestover fra 1910 og de påfølgende 10-årene. Før det var Eiganesveien en landsens kjerrevei i retning Madla. Vanntrykket fikk man ved å bygge vannbassengene ved Vålandstårnet.

De kan sin byhistorie
Per og Elsa kan sin Stavangerske byhistorie. Den er full av dyktige arkitekter, som alle har satt sitt preg på byen.

– Kristoffer Dørheim var en byggmester og arkitekt som har bygget flere hundre hus i Stavanger, forteller Per ivrig når vi er inne på Lars Storhaug og andre arkitekter som har preget Trehusbyen. Men de er mange, legger han til.

Elsa og Per Grimnes følger godt med på det som skjer av byutvikling. De har sine synspunkt på både nytt teater/museum og utviklingen i Paradis og på Misjonsmarken. Og det handler ikke bare om å bevare. Elsa mener vi har mange gode eksempler på vellykket byutvikling og fornuftig fortetting, selv om ikke alt trenger å være så stort og høyt. Elsa og Pers kombinasjon av et brennende engasjement, omfattende kunnskap og stort hjerte for Stavanger, har vært medvirkende til å gi oss en verneplan og bevissthet om Trehusbyen. Og den må forvaltes med omhu, hvis ikke får vi Elsa og Per på nakken!