– Jeg hadde en veldig idyllisk barndom, forteller Kjartan. Jeg vokste opp på Revheim og bodde på Madla til jeg var 18 år. Det var mor, far og fire unger, en tre mål stor hage og et ganske fritt spillerom. Min mormor og morfar (Peter Molaug, red.anm.) bodde jo på Stokka gård, så jeg hadde også en sterk tilhørighet til Stokka gjennom hele barndommen.
 
I dag bor han i Edvard Griegs vei på Stokka sammen med kona og tre barn på 11, 14 og 16 år. Rundt påsketider fyller den evig unge og alltid energiske kokken 50 år.
 
– Det er nydelig å bli gammel, sier Kjartan med et stort smil.
 
Bilen som endret alt
Som ung gutt var Kjartan ikke særlig interessert i skole. – Jeg tror det har noe med modning å gjøre, innrømmer han. Skolen var ikke min greie. Jeg husker at jeg fikk «M» i heimkunnskap og forming, sier han og ler høyt. Ut over det var karakterboken til Kjartan ikke særlig lystig lesning.
 
Men en dag da han var 16 år, skjedde noe som skulle endre retningen på livet hans. – Søsteren min hadde besøk av en kar på 18. Han hadde egen bil, forteller Kjartan. Og han hadde kjøpt den for egne penger, og fortalte at han gikk i kokkelære. Da tenkte jeg: «Fader – det er akkurat det jeg skal gjøre.»
 
Over 30 år senere, med utallige TV-programmer, bøker og restauranter i lommen, ser han et lite paradoks i ungdommen.
 
– Jeg spiste jo ingenting da jeg var liten, innrømmer han. Jeg syntes mat var helt grusomt. Men det gjorde også at jeg ble ganske kritisk til det lille jeg spiste. Jeg kunne med en gang kjenne hvis noen hadde lagt lettmajones på skiven min, sier han og krymper på nesen. Jeg vil nok si at jeg tidlig hadde ganske spisse smaksløker.
 
Kantinen til BP
Bil skulle det bli, så Kjartan tok kokkeskolen og var ferdig allerede som 17-åring. – Jeg gruet meg egentlig til å bli voksen. Nå måtte jeg finne meg en jobb, forteller han. 
 
Da nesten hundre personer søkte på en lærlingjobb i kantinen til BP på Forus, var det Kjartan som fikk den.
 
– Jeg gikk i lære under kjøkkensjef Ståle Idsø, og det var et godt og trygt sted å jobbe. Vi lagde mat fra bunnen av og i enorme mengder, og det var bra for meg.

Mens han jobbet i BP vant han Rogalandscupen for kokkelærlinger, havnet på forsiden av Rogalands Avis og begynte å bli lagt merke til. Etter to år tok han fagprøven og var klar for verden.
 
Viva Las Vegas
En nabo av Kjartan hadde lest artikkelen i Rogalands Avis. Tilfeldigvis traff han Kjartan noen dager senere og fortalte at han hadde en svoger i Las Vegas. Kunne Kjartan tenke seg en tur dit?
 
Hallo? Gjett om han kunne.
 
De tok en telefon til Las Vegas, og fem minutter senere var alt i boks. De neste 18 månedene jobbet Kjartan som kokk på Flamingo Hilton – verdens den gang fjerde største hotell – omgitt av kasinoer og show på alle kanter. Her ble Kjartan voksen på veldig kort tid.
 
– Jeg husker da jeg skulle betale depositum på leiligheten jeg skulle bo i. Alt gikk i kontanter der borte, så jeg hadde pakket pengene til huseieren i avispapir og puttet dem i den ene skoen, minnes han og humrer.
 
– Noe av det de var ekstremt gode på i Las Vegas var logistikk. Systemer og store ting. Ovnene på hotellet var enorme. På Thanksgiving hadde vi digre rotisseriovner med flere hundre kalkuner gående samtidig. Ganske upersonlig – men viktig lærdom for meg.
 
Apropos showbusiness: I Las Vegas ble Kjartan kompis med en av byens mange profesjonelle tryllekunstnere. Han lærte kokken opp i små og store triks.
 
– Det har jeg hatt veldig mye gøy med opp gjennom årene, sier Kjartan. Nå er det den yngste sønnen som har overtatt tryllekofferten etter far.
 
Stolt øyeblikk 
Et av hans stolteste øyeblikk som kokk kom under den tidligere nevnt finalen i Rogalandscupen for kokkelærlinger, hvor blant annet Charles Tjessem satt i dommerpanelet.
 
– Vi skulle lage fylt svinecarré med rødvinssaus, minnes Kjartan. Det var et enormt tidspress. Vi skar opp carréen og oppdaget til vår forskrekkelse at den var litt for rå. Da tok jeg en dristig beslutning: Den måtte inn i ovnen igjen!
 
En av lærerne fikk dette med seg.
 
– Han sa etterpå at det var en veldig voksen beslutning når man har kniven på strupen. Den beslutningen er jeg fremdeles stolt av.
 
Mat hjemme også
Man kunne kanskje tenke seg at med kulinariske bragder i alle kanaler, så blir det lite matlaging hjemme. Men ikke for Kjartan.
 
– Jeg lager masse mat hjemme og elsker det, sier han. Kona mi lager også mye mat, og hun er faktisk kjempeflink. Hun har riktig smakspalett og skjønner seg på ting.
 
Har folk blitt for opptatt av smak og det rent kulinariske?
 
– I Norge har vi tradisjoner som i stor grad handler om å overleve. Røyking, sylting og fermentering. Det handlet om å gjøre maten spisbar når den mørke vinteren banket på døren. I Sør-Europa er tradisjonene mer bygget på nytelse. Det har over tid også kommet til oss.
 
Elefanten i rommet
Restaurantbransjen har de siste årene fått mye negativ omtale. Vi hører historier om knallharde forhold på kjøkken, kjefting og ansatte på gråten.
 
– Dette har blitt mye bedre nå, hevder Kjartan.
 
– Vi må huske at dette er en veldig presset bransje. En bransje fylt med lidenskap – og noen kunstnere. 
 
Og det er utrolig mange kostnader folk ikke tenker på. Han trekker frem et eksempel: 
 
– Tenk på et stekt kamskjell med vinaigrette på en tallerken. Noen må faktisk dykke ned og hente et ferskt kamskjell. Det må være riktig størrelse. Det må leveres til restauranten. Alle som er involvert i retten skal lønnes. Du må ha riktig tallerken og bestikk. Og en servitør som serverer. Mange skjønner ikke hvor mye ressurser som ligger bak en fantastisk restaurantopplevelse.
 
TV-kokken
Kjartan har vært med i en rekke TV-produksjoner. Det startet med «Den nordiske smaken» på NRK.
 
– Jeg har alltid likt å formidle, sier han. Jeg liker å snakke med folk om mat og fortelle om det jeg gjør. Senere var han med i «MasterChef Norge» og «Camp Culinaris». Nå er han aktuell med «Kjartan rydder opp – hjemme», hvor han hjelper kjente personer med å finne tilbake til matgleden på eget kjøkken.
 
– Hele tiden har jeg prøvd å få inn inspirasjon og tips som gjør vanlige folk bedre til å lage mat.
Han mener TV-kanalene i mindre grad er interessert i den klassiske opplysningsrollen.
 
– Jeg har oppdaget at arven etter Ingrid Espelid ikke er det TV-kanalene er mest opptatt av lenger. Men jeg prøver å snike det inn likevel. Målet mitt er at terskelen for å gå inn på kjøkkenet og prøve noe nytt skal bli lavere.
 
Sterkt lokalt miljø
Vår region har lenge hatt et sterkt matmiljø, mener han. – Det kulinariske Stavanger har hatt utrolig godt av alle utlendingene som kom hit med oljen. Kresne internasjonale gjester gjorde at restaurantene måtte skjerpe seg. Han trekker også frem Hotellhøgskolen, Gastronomisk institutt og dyktige lokale produsenter som viktige bidragsytere.
 
– Men hvis vi skal nevne én råvare vi er spesielt gode på her, så må det være lam.
 
Øde-øy-spørsmålet
Til slutt kommer den klassiske utfordringen: Hvis han resten av livet måtte spise én rett hver dag? Kjartan svarer uten å nøle:
 
– Rå østers. Han ler. Men mener alvor. – Selv om det kanskje ikke hadde vært så sunt rent ernæringsmessig, så hadde jeg i hvert fall gått ned med flagget til topps. Jeg elsker østers.
 
Så legger han til:
– Kan jeg få champagne på den øde øya også? Igjen latteren sitter løst.