Brannen ble etterforsket og det ble slått fast at den fremsto som påsatt. Kommunen har i etterkant latt tomta bli stående, nærmest urørt. Området er riktignok inngjerdet, men oppryddingen er langt fra ferdig. Løse takstein henger igjen, bygningsrester blåser inn på nabotomter, og hele tomta er i ferd med å falle sammen.

Allerede i februar i fjor mottok Stavanger kommune en formell bekymringsmelding fra styret i sameiet Vestre Platå. Der ble det advart tydelig om både fare for omgivelsene og om et nabolag som gradvis forringes. Likevel har kommunen ikke sørget for at området er sikret eller ryddet på en forsvarlig måte.

Husets eier forklarer at det har tatt lang tid å få rivingstillatelse og godkjenning for nytt bygg – prosesser som kommunen selv har ansvar for. I august i fjor var tillatelsene på plass. Det skjedde ingenting. I mellomtiden er det naboene som betaler prisen.

Stavanger kommune har både hjemler og plikt til å gripe inn når bygg utgjør en fare eller er til vesentlig sjenanse for omgivelsene. Spørsmålet er hvorfor disse virkemidlene ikke tas i bruk. Hvor lenge skal et utbrent hus få bli stående som et monument over kommunal passivitet?