Eiganes: Worsegaarden AS i Alexander ­Kiellandsgate består av 38 leiligheter. De lettstelte leilighetene i Worsegaarden tilbys til ­seniorer. Her skal du kunne leve livet ditt på dine egne vilkår med en standard som gir deg frihet og trygghet i ditt eget hjem. Nå mener beboerne at tryggheten er truet.

Worsegaarden ble bygget i 1999 på en tomt stilt til disposisjon og kjøpt av Stavanger kommune. Det ble den gang inngått en avtale mellom Nasjonalforeningen for folkehelsen Stavanger Helselag (NSH) og Stavanger kommune. Kommunen hadde tildelingsrett frem til 2019 og prosjektet ble ansett som et prestisjeprosjekt.

Stridens kjerne

På generalforsamlingen i NSH ble det tidligere i vår opplyst at dersom aktiviteter i NSHs regi skulle beholdes og økes, måtte økonomien bedres. 3 forslag til bedring ble oppgitt.

En må søke å øke inntektene fra egne eiendommer

Brukernes egenbetaling må økes

Kommunale bidrag bør økes

For beboerne i Worsegaarden er dette oppgitt til å utgjøre en husleieøkning på 60-70 prosent over en treårs periode.

Styret

Styret ved advokat Erik Mauritzen har kommunisert at husleien må økes for å dekke økte kostnader til drift og vedlikehold. Leienivået har over lang tid vært svært lavt, langt under sammenlignbare boenheter. Leien blir nå justert til gjengs leie, og ligger fortsatt betydelig lavere enn for eksempel kvadratmeterprisen på Solvang Seniorboliger. Sta­vanger Helselag er en ideell organisasjon, som ønsker å være en aktiv og seriøs aktør til beste for aldersgruppen 60+. I øyeblikket setter helselagets økonomi begrensninger i hva Helselaget kan få til. Over tid, når vedlikeholdsetterslepet er ivaretatt, ser helselaget for seg en mulighet til å styrke Helselagets økonomi, til beste for den aldersgruppen blant annet beboerne i Worsegaarden tilhører. Styret ønsker også inkorporert et uspesifisert beløp til overføring til driften ved Skipper Worse AS. Det er dette siste beboerne reagerer spesielt på og som de finner vanskelig å se at det er dekning for i inngåtte leieavtaler og Worsegaardens vedtekter.

– Beboerne kan være trygge på at hverken styret eller Helselaget vil gjøre noe som er i strid med vedtektene. Beboerne er dessuten orientert om at husleieloven gir adgang til å kreve leien justert til gjengs leie, uansett hva som fremgår av leieavtalene. Faktisk fremgår det av husleieloven at det ikke er adgang for noen av partene å fraskrive seg retten til å kreve leien justert på denne måten, opplyser Mauritzen.

Beboerne

Otto Pallesen har bodd i Worsegaarden i snart 9 år.  Han har uttalt seg flere ganger i media og er ikke imot en økning for å dekke økte kostnader til drift og vedlikehold. En harmonisering til dagens leienivå mener han blir feil, da disse boligene ikke er sammenlignbare med boliger på det åpne leiemarkedet. Begrepet gjengs leie vurderes annerledes og resulterer normalt på en mer moderat leie. Styreleder har informert beboernes representanter om hva som ligger i gjengs leie og hva loven tillater på dette punktet,

– At Worsegaarden ved sitt nyvalgte styre tar ansvar for oppfølging av vedlikehold, er både betryggende, riktig og viktig. Men styreleder Mauritzens ord om at penger fra leieinntekter også er tiltenkt å finansiere en del av virksomheten ved Skipper Worses aktiviteter – er mildt sagt provoserende, uttaler Pallesen.

Hva skjer videre?

Beboerne i Worsegaarden er klare til kamp.  De har vært i kontakt med advokat for en juridisk vurdering. Det viktigste spørsmålet er om vedtektene og leiekontraktene åpner opp for om det er mulig å kreve beboerbetaling som ikke er knyttet til driften.  De har tatt initiativ til flere møter og samtaler. Blant annet med Eldreombudet, Eldrerådet, lokale sentrale politikere, Leieboerforeningen og Husleietvistutvalget i Husbanken.  Et protestskriv med 23 underskrifter er sendt til styreleder Mauritzen og er besvart av styret. Vedtaket om å justere leien står fast.

Leder av utvalg for Velferd og Helse, John Peter Hernes, har også blitt kontaktet. – Det er viktig at de blir enige og jeg oppfordrer partene til å snakke sammen. Her har de et godt utgangspunkt, hvor beboerne er villige til å betale mer, men det må føles rettferdig og riktig, avslutter Hernes.