Det finnes mange grunner til å skrive om demens. For Arnt Even Bøe er grunnen enkel – og nesten uutholdelig. Kjærlighet. Livslang kjærlighet. Til kvinnen han giftet seg med som ung mann. Og til følelsen av å ha sviktet henne.

I Kjærlighetens pris forteller den tidligere journalisten historien om Eli – først ble hun rammet av Parkinsons sykdom, senere av demens. Vi møter ham i leiligheten i Alsteinsgata, nær Bjergstedparken. Sammen med ham sitter musikeren Alf Terje Hana. Han er også en del av denne fortellingen.
Brutal kombinasjon

– Nedturen for Eli og jeg begynner i år 2000, sier Arnt Even. - Vi er begge 51 da Eli får Parkinson. Det levde vi med i 19 år. Så kom demensen. Den kombinasjonen var brutal. Jeg hadde Eli hjemme i to år. Det siste halve året hun levde, var hun på sykehjem. 

 Da sykdommen tok over, forsvant alt annet for Arnt Even. 

– Jeg hadde levd et aktivt liv som journalist. Skrevet bøker, holdt foredrag. Men da Eli fikk demens, tenkte jeg: Nå er det hennes tur. Jeg bestemte meg for at hun skulle bo hjemme så lenge som mulig. Gi alt. Det er jeg sikker på at hun ville gjort for meg.

Takket nei til hjelp
Det skulle vise seg å være et valg drevet av kjærlighet – og av stolthet. Arnt Even takket nei til hjelp. Han ville bære alt selv.

– Det var min kone. Dette skulle jeg klare alene. Vi skulle ikke ligge noen til byrde, sier han. 

Det er her boken virkelig begynner. I skjæringspunktet mellom vilje og maktesløshet. Mellom kjærlighet og utmattelse. Etter hvert ble hver kveld en kamp for å få Eli til å ta de siste tablettene sine. Hun nektet, snudde seg bort og gråt. Uten dem fungerte ingenting om natten. Han gruet seg hele dagen. 

– En kveld sprakk jeg, sier han. Jeg sviktet henne da hun trengte meg som mest. Mistet kontrollen. Ordene kom før jeg rakk å stoppe dem: «Hvis du ikke tar de jævla tablettene nå Eli, kan jeg ikke ha deg hjemme lenger. Da må du på sykehjem!»

I det øyeblikket forsto han hva som hadde skjedd. Eli var på sitt svakeste. Hun hadde mistet språket, men ikke forståelsen. Aldri hadde hun trengt ham mer – og der sto han og truet.

 – Jeg har aldri sett henne så ubeskyttet og redd, sier Arnt Even tungt. Senere samme kveld, på badet, setter hun seg til motverge. De svake hendene blir sterke. Hun beskytter seg. Hun ser på ham som en angriper.

En epost endret alt
I fortvilelsen skriver Arnt Even et nødrop av en e-post til fastlegen. Han kaller det som har skjedd en kognitiv og fysisk nedsmelting. Ingenting fungerer. «Kom med en gang, begge to, «svarer fastlegen. Kort etter blir Eli hasteinnlagt på sykehuset med urinveisinfeksjon. Etter et kortere sykehusopphold venter sykehjemmet.  

Noe manglet
Så før jul kommer forespørselen fra Storhaug Historielag om et foredrag i Varden kirke. Kort tid etter får Arnt Even en e-post fra Alf Terje Hana. De bor i samme blokk. Hana har sett at Arnt Even skal holde foredrag i kirken. Han har skrevet et musikkstykke – «Den lengste dagen».

– Jeg hadde fulgt Elis utvikling i flere år, kjente historien og hadde lest boken, sier Hana. Da jeg så dette foredraget, kjente jeg at jeg ville være en del av det. Musikk kan bære det som er for tungt for ordene alene.
For Arnt Even var det noe som falt på plass. Musikken ga fortellingen en egen, nesten magisk dimensjon. Slik begynte samarbeidet som har premiere i Varden kirke onsdag 11. februar klokken 19.00. Arrangør er Storhaug Historielag.