- Vil du ha vann? Jeg drikke ikke kaffe. Han tar imot Eiganes og Våland Avis i den moderne leiligheten sin like ved Eiganes skole, et frispark fra Vikinghuset i Steingata. 
 
Til tross for at han og Zlatko Tripić deler klubbrekorden i antall gule kort denne sesongen, virker han vennelig og lavmælt. 
 
Henrik Heggheim smiler bredt når han tenker tilbake. – Jeg begynte å spille fotball da jeg var fem år gammel, i Viking, forteller han. Han er for ung til å huske at Viking spilte på Stavanger stadion, men minnene fra Viking Stadion i Jåttåvågen sitter dypt. 
 
– Mitt første fotballminne var Viking–Brann i 2006. For en kamp! Datoen var 5. november 2006. Det var flomlys, regn – og Peter Ijeh. Viking måtte vinne 5–0 for å beholde plassen i eliteserien. En femåring på tribunen ble bergtatt for livet.
 
Alltid fotball
Fotballen har alltid vært den store lidenskapen, selv om han også har vært innom både tennis, håndball og litt annet. – Men det var alltid fotball som var viktigst for meg, sier han.
 
Henrik vokste opp i Leif Eriksonsgate på Eiganes, med en mor fra Bergen og en far fra Stavanger. – Det var en veldig fin oppvekst, mange gode kompiser og trygge omgivelser. Vi var en gjeng på elleve som gikk sammen på Eiganes skole, og syv av oss holder fortsatt kontakten. Jeg er veldig fornøyd med å ha vokst opp her, sier han.
Han har én søster, som i dag bor i Oslo. – Vi sees ikke så ofte som før, men vi har veldig god kontakt, forteller han.
 
Som mange andre fra området gikk Henrik fra Eiganes til Kannik og videre til St. Svithun vgs. Etter det ble alt fotball. Han ble tatt ut på U21-landslaget og ble Vikings største spillersalg da han forsvant til Brøndby i Danmark for tre sesonger. Da han senere kom hjem, var han ikke i tvil om hvor han ville bo. 
 
Alltid Eiganes
– Jeg ville rett tilbake til Eiganes, sier han bestemt. – Eiganes skole og Vestbanen, der Viking sitt ungdomslag trente, betyr mye for meg.
 
Et øyeblikk som alltid vil stå sterkt for ham, er debuten for Viking. – Første juli 2020. Den dagen glemmer jeg aldri.
 
Når han blir spurt hvem som har hatt størst påvirkning i ungdomstiden, svarer han uten å nøle: – Pappa, det må være han. Blant kjente fotballspillere trekker han frem Steven Gerrard. – Jeg var jo midtbanespiller før i tiden, og det var han også.
 
Litt ekstrovert
Utenfor banen beskriver Henrik seg selv som sosial. – Jeg liker å være med folk, gjøre ting. Jeg er ikke fan av å sitte i ro, sier han med et smil. Likevel er han ikke blant dem som alltid henger med lagkameratene på fritiden. – Jeg har mange gode venner i Viking, men ingen av mine aller nærmeste kompiser spiller fotball. Det er jo litt digg å skille mellom jobb og fritid.
 

Energi får han av fellesskap. – Jeg er nok ganske ekstrovert og har det best når jeg er rundt folk. Å være alene går helt fint en stund, men det blir fort kjedelig.

Kjendisstatusen tar han med stor ro. – Det har egentlig påvirket meg ganske lite. Det er selvfølgelig press rundt kampene, men ellers er det lite stress å være meg. Noen ganger stopper folk meg for å slå av en prat, og det synes jeg bare er hyggelig.
 
Motgang tar han som en del av spillet. – Vi har mental trener i Viking, Frank Heggebø, som er innom et par ganger i uken. Jeg får mye hjelp der. Noen ganger må man bare stå i det, sier han.
 
Sure tap
Den verste fotballopplevelsen hans i 2025-sesongen kom da Viking røk ut i semifinalen i cupen etter et surt 0–1-tap borte mot Sarpsborg. – Ja, det sved. Og så var det jo den kampen der vi slapp inn to mål på overtid mot samme motstander. Det var skikkelig ille. Fotball er en berg-og-dal-bane, vet du, sier han rolig.
 
Det kan for enkelte være uklart hvor grensen går mellom Viking og Stavanger Aftenblad. Avisen ser ut til å ha sin egen Viking-avdeling. Forholdet til avisen beskriver han som godt. – De fleste av oss spillere har et fint forhold til journalistene. Vi ser dem jo hele tiden, og vet at de prøver å skape blest om Viking. Det er nyttig både for dem og for oss.
 
Han er glad i hjembyen. – Det beste med Stavanger er folkene, helt klart. Hvis jeg får besøk fra utlandet, tar jeg dem først med på en runde på Eiganes, og kanskje en tur ned i sentrum. Og hvis jeg må velge mellom byliv og natur, da velger jeg byliv – ingen tvil.
 
Sjeldent sur
På spørsmål om hva han liker best med seg selv, ler han litt. – Jeg er sjeldent i dårlig humør. Ofte smilende og glad – med mindre vi har tapt, da. Men det går fort over. Jeg er sjelden langsur.
 
Den beste filmen han har sett? – Oppenheimer, sier han uten å nøle. – Jeg liker filmer som er bygget på virkelige hendelser.
 
Ved siden av fotballen studerer han økonomi og administrasjon på BI. – Jeg tar siste året på bachelor nå. Det har gått fint, mest nettstudier – særlig mens jeg bodde i Danmark. Etter fotballen blir det nok noe innen økonomifaget.
 
– Hobbyer? Han ler. – Nei, det er stort sett bare fotball for meg.
 
Privat er han singel. – Nope, ingen kjæreste, sier han med et lurt smil. Og om han skal oppsummere seg selv med tre ord? Han tenker lenge. – Glad. Omtenksom. Ja, det får holde.
 
Når snakket kommer inn på årets gullkamp (intervjuet fant sted 30. oktober), trekker han pusten og smiler. – Det er ikke noe vi spillere snakker mye om. Men alle vet at vi er i en posisjon hvor det er mulig. Vi sitter ikke og stirrer på tabellen hele dagen – vi spiller fotball.