Hasse åpner døren hjemme i Christian IV gate, like ved Mosvannet. Gangen er dekket med plakater fra utallige MaiJazz-festivaler. – Du trenger ikke ta av deg skoene, jeg skal til med å vaske gulvet, sier han med sin rolige stemme.
I 2023 ble Hasse tildelt Rogaland fylkeskommunes kulturpris. Det skulle nesten bare mangle. I år planlegger han sin 38. jazzfestival på rad, en festival som har gitt oss utallige timer med glede og musikalse opplevelser. Listen over internasjonale navn er lang: Pat Metheny Group, Herbie Hancock, Al Di Meola, Chick Corea. You name it. Og de norske? Nesten alt som kan krype og gå.
Skulle bli lærer
Hasse bor i huset han vokste opp i. Som nesten alle på den tiden var mor hjemme. Far jobbet i Rasmussen & Racine som drev med jernvarehandel.
– Min bror og jeg overtok huset etter våre foreldre, og jeg bestemte meg for å bo i den ene etasjen. Den andre etasjen er utleid. Som guttunge begynte han på Våland og senere Kannik skole. Så ble det engelsk, historie og sosiologi. – Jeg skulle egentlig bli lærer, sier han med et lite smil.
Men små tilfeldigheter vinner nesten alltid over store planer. Hasse fikk øye på en sommerjobb i SAS. Det åpnet bokstavelig talt opp verden for den unge stavangergutten. Han jobbet i selskapet fram til 2008 og var i perioder utstasjonert i London og i Amsterdam.
Lov å tenke selv
– SAS var et annet selskap på den tiden, sier han. – I alle jobbene i selskapet på den tiden, uansett nivå, kunne og måtte du tenke litt selv. Det var lov å bruke hodet. Vi hadde noen manualer, men de brukte vi bare når det var helt krise. Ellers tenkte vi selv. Dette bygget folk opp på en helt annet måte enn i dag.
– VI satte de beste folkene i frontlinjen, forklarer han. – I dag finner du ingen frontlinje. Alt kundene ser er skjermer.
Så hvordan forsvant gutten fra Våland inn i jazzens mystikk og mysterier?
En korgutt
– Jeg alltid har vært glad i musikk, og som barn var jeg med i Stavanger Domkor. Det syns jeg var veldig gøy. – Som mange andre på den tiden ble jeg gitt pianotimer, men det ble aldri det store, kommer det forsiktig fra Hasse. Men som et barn av 60-tallet fikk han oppleve at det oppstod mye ny og kreativ musikk.
Hvis du er Oilers-fans, så kan du sende en bitteliten takk til Hasse. Etter sine domkor-karriere begynte han å spille ishockey og var med å bygge opp miljøet rundt Viking Ishockeyklubb, en av grunnsteinene i byens hockey-miljø. Hasse fikk med seg én sesong i det som den gang var første divisjon.
Loftsjazz
Evnen til å bygge noe opp skulle igjen komme til nytte da Hasse la skøytene på hylla og ble sugd inn i jazzens verden. Det begynte med at han en kveld ble med på det som het Jazzloftet i De Røde Sjøhus, tilholdsstedet til Stavanger MaiJazz. Her ble interessen større og bredere. Og det ble etter hvert mange kvelder i kjelleren til en kompis. Her gikk vinylen for full musikk.
– Beatles, Miles Davis, Jethro Tull, vi hørte på alt mulig, minnes Hasse. – Som 17-åring drog vi til London og gikk på et sted i Soho som het Marquee Club. Her fikk vi oppleve legenden Brian Auger (keyboardist medmange egne band og opptredener på drøssevis av plater, blant annet med The Yardbirds red. anm.). – Auger hadde til felles med mange i pop og rock at de kom fra jazzen.
Den første lille spiren til det vi i dag kjenner som MaiJazz ble sådd sent på 80-tallet. Da hadde jazzmiljøet flyttet til Korvetten i kjelleren på Ankerbygget. Men det gikk ikke helt rundt for klubben, så Hasse og hans likesinnede tenke at det må vel gå an å gjøre noe.
– Vi tenke at vi måtte videreføre den stolte arven fra jazzklubben, forteller Hasse. – Samtidig hadde jeg gjennom jobben i SAS veldig tett kontakt med norske og internasjonale musikere som skulle ut på turné. Han nevner Jan Garbarek som allerede den gang var en stor stjerne.
Stavanger hadde på den tiden noe som het Musikalske Maidager, samtidig jobbet Hasse & Co tett med Nattjazzen i Bergen. Stikkordet for gjengen var samarbeid. – Det var lettere å bygge noe ammen med andre enn å starte på bar bakke, understreker Hasse. Plutselig var det todelte Stavanger Jazzforum og MaiJazz født. Det førte festivalen fant sted i 1989, og bød på navn som Arild Andersen, Frode Alnæs, Audun Kleive – trommeslager med på konsertene, Tommy Smith og Eberhard Weber. Gått foran
– Vi har gått foran på en del ting, hevder festivalsjefen. For eksempel begynte vi tidlig å samarbeide med Stavanger Symfoniorkester (SSO), og på den tiden var det litt banebrytende. I dag dukker jo symfoniorkestrene inn i alle mulige settinger langt fra Mozart og Grieg.
For de som husker godt så dukket plutselig et smoking-kledd SSO opp på Solastranden. Dette hevder Hasse var et resultat av samarbeidet med jazzmiljøet.
– Vi var veldig tidlig ute med crossover mot folkemusikk og verdensmusikk. I har også alltid satset på bred appell. Vi har prøvd å vise hvor bred jazzen egentlig er. Og at ingen musikkform har hatt så stor innflytelse som nettopp jazz. Louis Armstrong sa en gang: «Without jazz there would be no rock'n'roll!»
MaiJazz har ikke bare gjort Stavanger rikere. Festivalen har også gitt mye til det norske og internasjonale jazzmiljøet.
– Blant festivalene har vi vært i Champions League i mange år, påstår Hasse uten å nøle. Festivalen har satt Stavanger på kulturkartet. Vi har vært i Han har jo vært det, men
Hvorfor du skulle veldig godt, når de plutselig kom ut av skallet?
Dugnad for alle pengene
– MaiJazz hadde ikke eksitert uten alle de frivillige som er med å holde hjulene i gang, sier Hasse. Vi satte opp ulike grupper som skulle til for p gjennomføre konsertene; de som rigget scener, ordnet lyd og lys, hentet artister på flyplassen, og hjalp til for publikum. Samarbeidet med de andre norske festivalene har også vært avgjørende. Vi har vært en familie som deler kunnskap og erfaringer. Dette er utrolig viktig i et lite land som Norge.
Utenom jazz har Hasse alltid vært veldig glad i å være ute i naturen, gå på fjellet med og uten ski, lese bøker og følge med på samfunnsutviklingen. Og det er ikke til å stikke under stolen at han ikke er verdens mest ekstroverte person.
Best i bakgrunnen
– Jeg er nok ikke direkte introvert, påstår han. Men jeg liker ikke å stikke meg fram. Jeg liker ikke å gå på scenen og introdusere musikere, men jeg må gjøre det. Samfunn, næringsliv og politikk er lagt til rett for de ekstroverte. Men jeg liker meg best i bakgrunnen.
Når tar Hasse den endelig mic drop?
– MaiJazz er godt rustet til å fortsette den dagen jeg forlater skuta, sier Hasse. En organisasjon må alltid være rittet for et lederskifte. Hvis ikke, har noen ikke gjort jobben sin. Vi har dyktige folk som kan ta over, det er jeg sikker på.
