VÅLAND: Det synes av og til som om alt i Stavanger starter med en kommunedelplan. Andre ganger settes ting i gang ved at i byens innbyggere selv tar initiativ og har ideer. I denne historien, som så dagens lys for over 20 år siden, var det litt av begge deler.

Da Motorvegen ble bygget på 60-tallet, ble Stavanger på mange måter delt i to av en asfaltert «berlinmur». Vålandskogen på den ene siden. Mosvannet på den andre. Et vakkert, sammenhengende grøntområde var kløyvd på midten. Den eneste måten å komme seg over på, var en smal sykkel- og gangbro.  

Den lille annonsen
I januar 2002 oppdaget Gabriele Brennhaugen en liten annonse i avisen. Under den fengende tittelen «Varsel om oppstart av arbeid med kommunedelplan» viste streker på et kart hvor de store tunnelene til Tasta og Hundvåg var planlagt å komme.  

– Dette var første gang publikum fikk se hvordan det nye tunnelsystemet ville bli, forklarer Gabriele. Jeg er gift med en geograf, og han så med en gang at dette ville komme til å berøre oss på Våland betydelig. Vi gikk inn i planene og fant ut at det kom til å bli en del virkninger, som større veianlegg og mye mer støy.

Og dermed var den lange ferden fram mot kulverten som i dag ligger ved Mosvannet i gang.  

Mye støy 
Vi treffer Gabriele ved det som kalles «Vålandspytten», rett sør for den gamle trafostasjonen. Hun er sammen med Cecilie Bjelland og Eyvind Aven. De tre, i tillegg til Kristin Ekkeren, dannet en arbeidsgruppe som skulle vise seg å bety alt for det som senere skulle skje. De tilhørte ulike velforeninger i nærområdet. Den gang var det nemlig separate velforeninger for Våland Syd, Midtre Våland, Nordre Våland og Bokkaskogen. Nå er alle samlet i Våland velforening.  

 – Vi så med stor uro på hva som egentlig var i ferd med å skje, sier Cecilie Bjelland. Vi var sterkt bekymret for støyforholdene, og derfor fikk vi gjort støymålinger utenfor barnehagen. Det viste seg at dersom kommunedelplanen ikke ble revidert, måtte alle boligene nær veien oppgraderes for å tåle støyen. 

Tunnel under Kannik skole
– De første planene gikk ut på en 4-felts motorvei som skulle gå inn i tunnel under Kannik skole, pluss 2 på- og avkjøringsfelt på hver side, forklarer Eyvind Aven. Da kom vi på ideen om at en kulvert ville løse mange av de problemene vi sto overfor. Og i tillegg – tenk hvor fantastisk det ville være om vi klarte å binde sammen de to områdene Vålandsskogen og Mosvannet. 

– Stavanger er en av de store byene i Norge som har minst grøntareal per innbygger, forteller Cecilie. Så det å få kvalitet på det lille vi har betyr så uendelig mye.  

Gabriele legger til: – Vi har ikke Marka og en kort busstur til store grøntområder slik som Trondheim og Oslo har, så for oss betyr de nære områdene veldig mye for trivsel og rekreasjon.  

Store oppslag
– Vi skjønte at vi burde få visualisert hvor fint det kunne bli med kulvert, sier Gabriele ivrig. Vi fikk illustratøren Kurt Wathne til å hjelpe oss. Da hadde det gått en måned siden den lille annonsen. Vi tok den flotte illustrasjonen Wathne laget og gikk til Aftenbladet med den og ideen vår. Det førte til et stort oppslag i avisen.  

– Artikkelen ble møtt med stor begeistring, forteller Cecilie. Mange tente på ideen og leserinnleggene strømmet inn til avisen. Det gav oss blod på tann og vi satte i gang en hektisk aktivitet. Vi hadde møter med alt som var av politikere, bydelsutvalg, fagfolk og statlige organ.  

Aksjonsgruppen har loggført pinlig nøyaktig alt det som skjedde i gruppen fra 2002 til 2006, og Cecilie husker et av de første møtene: 

– Det var med Statens Vegvesen. De smilte og gav oss beskjed om at dette kunne vi bare glemme. Begrunnelsen deres var at hvis vi ikke kan dokumentere at kulverten ville redde flere liv, var det ikke penger til ideen.   

– Kjenningsmelodien for mange av de første møtene vi hadde var at «vi har full forståelse for» og «vi er glade for initiativ», sier Eyvind, men det var aldri snakk om å egentlig ta hensyn.  

Vendepunktet
– Noe av det som gjorde at vi var en effektiv gruppe, var at vi var så forskjellige, sier Eyvind. Vi var helt ulike og hadde forskjellige ståsted, yrker og interesser. En økonom, en jurist, en sosialarbeider og miljøverner, en ingeniør.  

– Et viktig vendepunkt i aksjonen vår var da vi fikk kulverten inn i partiprogrammene. Da fikk ideen stor framdrift, sier Cecilie.   

Endelig i mål
Det skulle etter hvert bli mange omkamper og mye frem og tilbake. Cecilie husker den dagen de endelig nådde målet sitt.  

– Vi skjønte ikke at vi hadde vunnet før Stavanger kommune kom på banen og sa at de legger pengene på bordet, forteller hun. Ære være Stavanger kommune for dette. Et stort flertall i Stavanger bystyre punget ut 100 millioner for å få bygget kulverten. Det kan diskuteres mye fram og tilbake om hva Stavanger kommune bruker penger på, men dette må være noe av det beste som er gjort.  

Initiativ nytter
De tre kikker bort på den 200 meter brede og grønne broen de var med å få bygget. Historien deres viser at det nytter for vanlige folk å ta initiativ. Det nytter å komme sammen – løfte i flokk.   

– Jeg gir gjerne et godt råd til andre som får en idé til bedre byutvikling, sier Cecilie. Det nytter ikke bare å ha ett enkelt møte med politikerne. Du må jobbe langsiktig og planmessig. Du må få flinke folk med deg, gjerne i din lokale velforening. Folk som kan trekke i lag. Folk med ulike nettverk og ulike styrker. Det er faktisk noe av det fineste.