EIGANES: I år er det 102 år siden Mia Berner ble født inn i en borgerlig familie på Eiganes. Allerede nitten år gammel forlot Berner hjembyen sin til fordel for filosofistudier i Oslo.
Mímir Kristjánsson I hovedstaden ble den unge studenten involvert i illegalt motstandsarbeid, og i 1943 måtte hun flykte til Sverige, der hun etablerte seg som forfatter. Det tok førti år før hun vendte tilbake til Norge. Først som 80-åring fikk Mia Berner for alvor den oppmerksomheten hun fortjente i sitt hjemland. Med sine knallrøde briller og matchende leppestift ble hun raskt en institusjon i norsk kulturliv, og med boka «Fordi det er slik jeg ror» fikk hun en ny vår som forfatter i Norge helt mot livets slutt. «Mia Berner var et kulturfenomen», skrev NRK da hun døde i 2009, 86 år gammel. Til Eiganes flyttet Berner aldri hjem annet enn i litteraturen. Først etter hennes død kom den såre oppvekstskildringen «Tretten» ut, en samling historier fra oppveksten i borgerskapet i førkrigstidas Stavanger. Fortellingene skildrer svik, lengsel, seksualitet, klassetilhørighet og oppvekst, og anbefales varmt til alle som har prøvd å bli voksne mellom trehusrekkene rundt Eiganesveien. Av en eller grunn finnes det ikke så mye som et blått skilt etter Mia Berner her i bydelen. Verken en statue eller en gate har hun fått til sin ære. Det er en skjebne hun deler med svært mange Stavanger-kvinner. I vår by er det flere statuer av dyr enn det er av navngitte kvinner i det offentlige rom. Et grelt eksempel fra vårt nærområde finner vi like ved Solvang barnehage på Vestre platå. Parken utenfor barnehagen er oppkalt etter arbeiderlederen og redaktøren Johan Gjøstein, og en gate i nærheten heter enkelt og greit «Gjøsteins gate». Men lite står igjen etter Anna Gjøstein, som foruten å være gift med Johan, også var en av kvinnene som deltok da den internasjonale kvinnedagen 8. mars ble innstiftet i København i 1910. Denne uretten mot Stavangers kvinner er det på tide å rette opp i. Anna Gjøstein kunne for eksempel fått parken utenfor Solvang oppkalt etter seg, ettersom det allerede står en byste til Johan Gjøsteins ære i parken. Og Mia Berner burde naturligvis få en gate kalt opp etter seg et sted på Eiganes. Men hvor? Der har jeg et forslag. Jeg var nemlig så heldig å møte Mia Berner helt på slutten av livet. Vi var plassert ved siden av hverandre i en 50-årsdag. Jeg var ikke så reint lite nervøs, for jeg visste ikke helt hva vi hadde å snakke om. Men etter å ha hørt på dialekten min et øyeblikk, hadde den aldrende forfatterinnen bare et enkelt spørsmål: - Er du fra riktig eller gal side av Duesvei, ville hun vite.
