Arkitektonisk kjærlighet ved første blikk

Baksiden: Det vakre tunet på baksiden. Merk at veggene er kledd med takpanner.

Våland/eiganes: Vi gav byantikvar Hanne Windsholt en helt tydelig oppgave: Finn et hus på Våland og et på Eiganes som får hjertet ditt til å banke litt ekstra. 

Det første hun gjorde var å be oss møte henne på beste Egenes – på Holmeegenes.

– Ja, dette er mitt utvalgte «hus» på Eiganes, sier hun med et stort smil der vi treffer henne med sykkelen sin under det store tuntreet på baksiden av bygningene på Holme­egenes. Det som en gang var et stort gartneri.

Barndomsminner 
– Disse bygningene på Holme­egenes har jeg faktisk hatt et nært forhold til siden jeg var barn, forteller hun da vi spør om valget hennes. Som liten måtte jeg gå gjennom den gamle gartneritomten for å besøke en venninne som bodde på den andre siden av Madlaveien

Vi er på 80 tallet. Omgitt av restene etter sin fars gartneridrift holdt Gunhild Pedersen, en eldre dame, til i boligenden av bygningene. Hun ble født på Holmegenes i 1915, og døde i 2006.

– Vi kikket ofte inn i låven, minnes Hanne. Der var et par karjoler og mange spennende ting, men vi fikk ikke komme inn. Bryske fru Pedersen passet på som en smed. Hvis vi lekte gjemmeleken under verandaen hennes, hang hun ut av vinduet og ba oss pelle oss vekk. Gangstien var offentlig tilgjengelig, men ikke resten av eiendommen, så det var bare å holde seg på den smale sti.

– Senere, da jeg gikk på Kannik ungdomsskole, og vi fikk i oppgave å finne ut hus og tegne det, gikk jeg opp hit i tegnetimene og tegnet løa, forteller hun. Dette stedet har nok vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag.

På gamle tomter
Da Hanne hadde sin aller første dag hos byantikvaren i 2006, skulle en ren tilfeldighet føre til at hun igjen kom i nærkontakt med sin ungdoms forelskelse. 

– Den dagen sa byantikvaren, Anne Merethe Skogland, til meg at hun måtte opp og se på en eiendom kommunen har overtatt, en gammel låve på Eiganesveien. Vil du være med, spurte hun meg.   

– Wow, tenkte jeg. Det er jo Holmeegenes! På den tiden var eiendommen blitt fredet. Siden fikk jeg vite at noen år tidligere hadde en ansatt fra Riksantikvaren kjørt forbi og bråbremset. Hva i all verden er dette? Dette førte til at anlegget ble fredet høsten 2005. Det ble Gunhild veldig glad for, i sitt siste leveår.

En del av MUST 
– Så, etter omfattende restau­­­­rering, ble Holmeegenes åpnet som museum sommeren 2020, og er i dag en del av Museum Stavanger (MUST), sier Hanne. Hun forteller videre at hovedhuset ble bygd som lyststed i 1785. Rundt 1870 ble det bygd kombinert forpakterbolig og driftsbygning på eiendommen, det er dette anlegget vi besøker med Hanne. Fra 1890-tallet ble eiendommen drevet som gartneri. Hovedhuset ligger fremdeles i Eiganesveien 56 og er i privat eie. 

– Holmeegenes er et viktig kulturminne som speiler byens historie, samtidig som det forteller historien om en bestemt familie. Det har også en intereessant arkitektur og er knyttet til mange temaer, som omkringhagekunst og politisk utvikling i Stavanger, forteller Hanne. I tillegg til de historiske bygningene, inneholder stedet en stor og spennede samling av inventar, særlig gjenstander fra perioden mellom første verdenskrig og 1950-årene, som har stor kulturhistorisk betydning.

Klassisk Våland
Så var det Våland sin tur. Hvilke hus er det Hanne svermer for der? Hun hiver seg på sykkelen (som hun har hatt siden hun var 12 år!) og tar den korte turen bort til Muségata 55. 

– De fleste husene i området her er bygget på en mal, men med små og viktige variasjoner. Dette er et typisk eksempel på de mange trehusene i Stavanger, sier Hanne og tar oss med rundt det hvitmalte huset med mørkegrønne vinduer. 

– Dette er et hus alle kjenner igjen, et helt vanlig Vålandshus. Sveitserstil med jugend­inn­slag, i form av buer i ­vinduene og knekt gavl. Vanlig størrelse og en liten hage. Disse husene er så vanlige i vår by at de er lette å overse.

Hun forklarer at da huset ble bygget i 1915, var det en minste­grense for tomt rundt huset. Bygget man ­tettere på naboen, måtte man bygge i mur.  Dette førte til at alle husene fikk en liten hage. Etter hvert ble det også vanlig med en hage­stripe mot gaten. 1900-tallets Stavanger var en hageby med små, ­frodige, grønne rom mellom alle husene. Det grønne innslaget er kjempe­viktig for atmos­færen i de gamle bydelene.

Alt er intakt 
– Det jeg liker spesielt godt med dette huset er at det er så intakt. Det er originale ­vinduer, dører og takpanner, og pipen er ikke kledd inn. Den er slik den var. Når alle delene er der og alt er riktig gjort, så er det så fint synes jeg. Et enkelt, men harmonisk hus der alle delene passer sammen.

Hanne forteller at eierne var så opptatt av å bevare det originale da de overtok, at de til og med tilbakeførte tapetet i stuen til jugendstil. Vinterhagen er også tilbakeført til slik den var – de rev et stygt tilbygg i to etasjer for å få det til, altså på bekostning av boareal i andre etasje.. Dette var en av faktorene som gjorde at huset i 2009 fikk Stavanger kommunes vernepris. Huset er også brukt i brosjyremateriell fra kommunen om hus og stil og hvordan man kan ta vare på huset sitt på en god måte.

En egalitær boform 
– For over 100 år siden var dette et typisk hus, som like gjerne kunne være horisontaldelt tomannsbolig som enebolig. Én familie bodde nede og eide huset, og så leide de ut andre etasje og kanskje et lite kammers på loftet. Dette gjorde at Stavanger unngikk leilighetsgettoer. Folk bodde til eie og leie i samme gate, og man kunne leie en hel leilighet eller i et enkelt rom i samme hus. Folk med ulike økonomiske ressurser bodde dermed i hus som så helt like ut, og i samme områder. Dette gav en mer egalitær boligform og mer sammensatt befolkning over store deler av byen enn for eksempel i Oslo. 

– Vi jobber mye med sånne hus, sier Hanne og understreker at en av oppdragene til byantikvaren er å hjelpe folk med å tilbakeføre.

Byantikvarens bønn 
– Min bønn til folk er å ta vare på husene sine og gjøre det skikkelig, sier Hanne. Da blir byen så mye finere. Hvis hvert enkelt hus i en gate er fint, har det så mye å si for opplevelsene du får når du er der.

Sier byantikvaren. Og forsvinner nedover Muségaten på sin gamle og velholdte sykkel.