Lagård: Et menneske har gått bort. La oss begynne der. Ikke med brakkene, ikke med reguleringsplanene, ikke med politikken.
Bjarne Andreas Johansen
Virksomhetsleder bo og aktivitet psykisk helse i Stavanger kommune
For noen er dette en overskrift. For andre er det en tragedie med navn og ansikt, og et tomrom som aldri fylles. Mine tanker går først og fremst til de etterlatte.
Jeg leder virksomheten som leverer helse- og sosialtjenestene til menneskene som bor i brakkene på Lagård. Kritikken som nå reises, handler først og fremst om bygningene, om politiske og kommunale prioriteringer. Det er ikke min oppgave å svare på den. Men jeg kjenner menneskene debatten handler om. Det er derfor jeg skriver.
River vi alle brakkene i morgen, er ikke utfordringene borte på fredag. Verdige boliger betyr noe, men ingen bygning har noen gang alene skapt trygghet.
Ingen drømmer om en brakke
For da jeg leste overskriften «Riv hele driden», kjente jeg at jeg var enig. Jeg har aldri møtt noen som drømmer om å bo i en brakke. Jeg har heller aldri møtt en ansatt som ser på brakkene og tenker: Dette er godt nok.
Dette er ikke bare et spørsmål om estetikk eller komfort. Når omgivelsene dine er preget av forfall og utrygghet, er kroppen i konstant beredskap. Et menneske i alarmberedskap har lite overskudd til endring, uansett hvor god hjelpen rundt er. Slik påvirker rammene på Lagård selve helse- og sosialhjelpen som gis der. Bistandsadvokat Anne Kroken sier stedet ikke er egnet for rehabilitering eller et bedre liv. Det har hun rett i, og det er fagfolkene mine enige i hver eneste dag.
Derfor er det bra at brakkene skal bort. De er vedtatt revet, småhusene er finansiert, og arbeidet er i gang. Om målet er det ingen uenighet i denne debatten. Bare utålmodighet. Den deler jeg, sammen med mine ansatte.
Trygghet kan ikke vedtas
I Aftenbladets dekning siteres en reportasje fra 2023, der en beboer forteller at han skulle bo i brakkene midlertidig. Han ble der i sju år. «Jeg føler meg bortgjemt og vekkglemt. Stuet bort for å dø», sa han.
Den opplevelsen kan ikke møtes med en tiltaksliste.
Jeg kunne fortalt om den individuelle oppfølgingen hver beboer får. Om alt personalet gjør når de er til stede, kan nås på telefon og rykker ut ved behov, dag som natt. Om dem som har flyttet videre til egen bolig og bedre liv. Alt det er sant. Men det er ikke et fullgodt svar på opplevelsen hans. For man kan få god oppfølging og likevel kjenne seg bortgjemt. Det er omgivelsene som forteller deg hva byen mener om deg.
Det vi kan gjøre noe med nå, lenge før gravemaskinene kommer, er hvordan beboerne selv opplever trygghet i hverdagen. Trygghet kan ikke vedtas. Den må bygges sammen med dem det gjelder.
Midt i dette står de ansatte. Mens debatten pågår, møter de på jobb. Dagen etter et dødsfall, og dagen etter der. De møter mennesker som er redde og mennesker som sørger. De gjør det mens de bærer sitt eget sjokk, og sin egen sorg. De fortjener respekt. For de går hver dag inn i situasjoner få av oss ville byttet arbeidsdag med. Vi trenger at byen heier på den jobben, ikke dømmer den etter rammene den gjøres i.
Overlever enigheten et nytt nabogjerde?
Og nå må jeg si noe ubehagelig, som jeg frykter mer enn kritikken.
Jeg frykter at enigheten i denne saken ikke overlever møtet med et nytt nabogjerde.
I dag er mange enige om at brakkene er uverdige, og at småhus spredt i byen er løsningen. Men jeg har arbeidet lenge med botilbud for denne gruppen, og jeg vet hva som ofte skjer når verdigheten får en konkret adresse. Da kommer protestene og underskriftslistene. Bekymringene for trygghet og boligpriser. Mange som i dag er enige i at brakkene må rives, blir stille den dagen et småhus skal stå i deres egen gate.
Da hjelper det ikke at vedtaket er fattet og pengene bevilget. Mennesker med rusproblemer og psykiske lidelser er også innbyggere i denne byen. De har det bedre når de bor godt og spredt og følges opp, i stedet for samlet på ett bortgjemt sted der utfordringene forsterker hverandre. Da blir de gode naboer også. Det er hele poenget med småhusene. Hvis vi i Stavanger mener alvor med «riv hele driden», må vi også mene alvor den dagen flyttelasset kommer.
Det handler om mer enn bygg
Til slutt vil jeg løfte blikket, for debatten trenger mer enn bygninger.
https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/m03P21/samlet-bystyre-krever-grep-paa-lagaard-uholdbare-forhold
